Et broket landskap

«Hva snakker vi om når vi snakker om kunsthåndverk?» Slik ble spørsmålet stilt i tittelen på Nasjonalmuseet fagseminar i Oslo 27. januar, et seminar om formidlingspraksiser i norsk kunsthåndverk. Sju fulle timer med innlegg og en samtale ga sprikende svar, og mange nye spørsmål. Blant annet omkring verdien av kategoriseringer – i det som unektelig er et komplekst og mangefasettert kunstfelt. Seminaret viste også behovet for samtaler om kunsthåndverkets egenart og om å fortsette den faglige samtalen fremover.

En nærmest fullsatt sal ble ønsket velkommen av Nasjonalmuseets avdelingsdirektør samling, Nora Ceciliedatter Nerdrum, supplert med en innledning av seniorkurator Knut Astrup Bull. NKs 50-årsjubileum ble fremhevet som et utgangspunkt for utstillingen KUNST.HÅND.VERK og fagseminar. Her med argumentet om at et jubileum var en god anledning for selvransakelse. Til dette første seminaret var det “førstelinjeformidlerne” som skulle opp på scenen, og som fikk tatt for seg en bred diskusjon om fagfeltets grunnleggende spørsmål.

Et tettpakket program

Innleggene startet med presentasjonen «Formidling fronter faget» av NKs styreleder, Putte H. Dal. Her redegjorde hun for NKs formidlingspraksiser de siste 20–25 årene, gjennom bl.a. Årsutstillingen og Temautstillingen, nødvendigheten av egne institusjoner for kunsthåndverket og hvem som har definisjonsmakten i feltet. Dal sa bl.a.:

NK jobber innenfor det kunstnerstyrte, vi er skapt av kunstnere og styrt av kunstnere. Vi kunstnerne har stor påvirkningskraft og definisjonsmakt gjennom juryarbeid og innstillingsarbeid.

Programmet fortsatte med innlegget Hybridgalleriet av styreleder for Galleri Format Gudrun Eidsvik. Her brukte hun den østlige prærieulven – en hybridvariant av prærieulven – som et bilde på hvordan Galleri Format forente formidling og salg. Direktør for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trondheim kunstmuseum, Ingrid Lunnan, fortsatte med et innlegg om prosjektet Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Transitt, hvor hun benyttet anledningen til å understreke museets særskilte ansvar for å formidle kunsthåndverk.

Direktør i Norwegian Crafts, Hege Veronica Henriksen presenterte innlegget Kunsthåndverkets mangfoldighet og ga publikum innsikt i den svært varierte begrepsbruken på det internasjonale kunsthåndverksfeltet. Henriksen løftet publikums blikk mot en internasjonal kontekst og illustrerte hvordan det finnes et virvar av begreper og måter å omtale «hva vi snakker om, når vi snakker om kunsthåndverk». Fra craft art i Korea til fine craft eller collectable design på ulike salgsmesser, til mer sjangerspesifikke begreper.

Leder for Galleri QB, Mikaela Bruhn Aschim, presenterte hvordan hun nærmet seg arbeidet med å parallelt stille ut kunsthåndverkere og billedkunstnere i et kommersielt galleri, mens kultursjef i Hå kommune Ingunn Sirevåg Nord-Varhaug redegjorde for hvordan Hå gamle prestegard arbeider med tradisjon, formidling og relevans.

Joakim Borda-Pedreira, kunstnerisk og administrativ leder ved RAM galleri, avsluttet den første bolken med innlegget Kunsthåndverkets kritikalitet. Innlegg var indirekte formulert som tilsvar til en anmeldelse i avisa Klassekampen fra 2024, der kritiker Andreas Breivik formulerte seg svært nedsettende om det han mente var kunsthåndverkets «mangel på tankeinnhold». Borda-Pedreira argumenterte for at kunsthåndverkets kritikalitet virker og formidler, gjennom materialene som kunsthåndverkerne arbeider med. Et av hans mange eksempler var utstillingen «Passive Aggressive (Who Do You Think You Are)» av Kiyoshi Yamamoto, som ble vist på RAM galleri i 2018. Yamamoto stilte ut tekstilverk som tok utgangspunkt i kjemikaliene som selskapet Norsk Hydro brukte i sin miljøskadelige virksomhet i Amazonas-regnskogen. Gjennom verkenes materialer reflekterte og kommenterte verkene Hydros aktiviteter i Brasil og de fatale konsekvensene av vestens, og ikke minst Norges, utnyttelse av verdens naturresurser. 

Etter en klassisk seminarlunsj, som inkluderte wraps, kaffe og mingling, presenterte keramiker Nina Malterud innlegget Landskapet er større enn bildet, et sitat fra NKs tidligere styreleder Eirik Bruvik. Malterud, som nylig har kuratert jubileumsutstillingen «Et utålmodig begjær» på Lillehammer Kunstmuseum, mente at kunsthåndverkerne aldri har bedt om anerkjennelse fra andre felt om å være en fullverdig kunstform, slik Bull hevder, men har kjempet for å ta plass, på egne premisser. Malterud kritiserte også bruken av ordet «materialbasert kunst» (til applaus fra salen), men advarte samtidig mot troen på at riktig begrepsbruk kan svare på behovet for å holde fast en egenart. «Hva er»-spørsmål er uansett innsnevrende, og et kunstfelt kan aldri defineres som et fast sett av formale trekk ved kunsten, noe Malterud belyste gjennom å referere til en diskusjon om klassisk musikk.

Midt i programmet ble det også tid til lansering av boken «Bergenskeramikken», med en samtale mellom forfatter Anne Britt Ylvisåker og seniorkurator ved Kode, Peder Valle. Videre ga konservator ved Lillehammer Kunstmuseum, Cecilie Skeide, et innblikk i museets omfattende programmering av kunsthåndverk. Kurator Frank Falch redegjorde også for Kunstsilos programmering og formidling av kunsthåndverk.

Dagens enkeltinnlegg ble konkludert av formidler ved Nasjonalmuseet, Stine Elisabeth Johansen, som ga publikum et innblikk i hvordan hun formidler utstillingen KUNST.HÅND.VERK til et allment publikum.

Hva er kunsthåndverkets viktigste bidrag til samfunnet?

Programmet endte med en panelsamtale mellom Joakim Borda-Pedreira, Hege Henriksen, Mikaela Bruhn Aschim, Putte H. Dal og Knut Astrup Bull. Samtalen var moderert av gallerileder og kurator Gjertrud Steinsvåg. Panelsamtalen tok opp refleksjoner og eksempler fra paneldeltakernes innlegg. Steinsvåg utfordret panelet til å spisse det allmenne i tittelen på seminaret til noe mer spesifikt og spurte: “Hva er kunsthåndverkets viktigste bidrag til samfunnet, til forskjell fra et hvilket som helst annet kunstfelt?”

Dal trakk spesifikt fram publikums fortrolighet med materialer som noe helt vesentlig.

I en tid der samfunnet etterspør beredskap i kriser, er vi kunsthåndverkere noen vidunderlige nerder. Ikke bare kan vi bygge på tradisjoner og gi dem ny kunstnerisk form. Samtidig har alle en erfaring med våre materialer som skaper gjenkjennelse og gir publikum knagger å henge kunsten på, selv om de ikke selv driver med keramikk eller tekstil. Det samme tror jeg ikke gjelder for billedkunst.

Borda-Pedreira svarte på Steinsvågs spørsmål med å utdype et poeng fra sitt innlegg, nemlig at kunsthåndverket åpner for de kritiske spørsmålene, eller for kritikaliteten, som Borda-Pedreira kalte det. Med eksempler fra RAMs utstillinger, som Yamamotos, argumenterte Borda-Pedreira for hvordan kunsthåndverket utforsker og driver en diskurs gjennom selve materialet. Da det nettopp er dette som er kunsthåndverkerens særegne kompetanse, å bruke praktisk materialkunnskap til kunstnerisk foredling:

Fargene fra kjemikaliene i Yamamotos verk, både i det kunstneriske arbeidet og slik man ser dem i Amazonas landskaper, er både vakre og forferdelige på samme tid. Jeg tror ikke at en billedkunstner kunne ha gjort dette på samme måte og stilt spørsmål med samme kritiske selvbevissthet.

Begrepsjungel

Et gjennomgående tema i seminarprogrammet tematiserte spørsmålene: Hva er kunsthåndverkets egenart og er denne egenarten truet av utflytende begrepsbruk og uklare grenser i dagens kunstverden? I så fall, hva er konsekvensen av at kunsthåndverk ofte formidles og leses på billedkunstens premisser?

Bull tok også opp disse spørsmålene i sitt åpningsinnlegg og plukket dermed opp tråden fra flere av artiklene i «KUNST.HÅND.VERK» sin utstillingskatalog. I katalogartikkelen kritiserte Bull Norske Kunsthåndverkere for å bruke begrepet «materialbasert kunst», som etter hans syn ikke favner kunsthåndverkets egenart og uttrykk, men som han derimot mener er en tilpasning til billedkunstens lesemåte og forståelsesramme.

Norske Kunsthåndverkere har kommet med motsvar, der styreleder Putte H. Dal og daglig leder Lise Stang Lund går i rette med påstander i utstillingskatalogen om NKs formidlingspraksis og bruk av begreper. Innlegget ble først publisert i tidsskriftet Kunsthåndverk og er nå tilgjengelig på tidsskriftets nettsider. Les innlegget her.

Frustrasjon i feltet og behov for videre diskusjoner

Seminaret nådde ingen felles konklusjoner verken under de mange innleggende eller i panelsamtalen. Tvert imot, under panelsamtalen kunne man merke en misnøye fra salen, som kanskje kan tilskrives en generell frustrasjon fra feltet, over at man fortsatt må forsvare kunsthåndverkets egenart.

Kunsthåndverksfeltet får diskutere problemstillingene videre både i formelle og uformelle fora fremover. Allerede 7. mai 2026 blir det klart for et oppfølgingsseminar på Kode i Bergen. Her vil fokuset ligge på kunsthåndverkets status innen kunstkritikk, kunsthøyskolene og i kunstnernes egne praksiser. NK vil også se på muligheten av å arrangere flere seminarer fremover, i tråd med landsmøtets vedtak om fokus på kunsthåndverkets egenart.