Margrethe Kolstad Brekke

Min kunstneriske praksis har over tid vært styrt mer av spørsmål enn av et bestemt formspråk. Klimakrisen har vært et vedvarende bakteppe, og utopier – forstått som forestillinger om at samfunnet kan organiseres annerledes – har vært en gjennomgående referanse. Arbeidet beveger seg mellom tekstil, forskning og langsiktige samarbeid med mennesker og miljøer som på ulike måter arbeider med samfunnsendring. Tekstil er hovedmaterialet mitt. Jeg arbeider blant annet med applikasjon, broderi, søm, vev, håndmaling og håndkolorering, og med store tekstile konstruksjoner. Materialene og arbeidene beveger seg ofte mellom prosjekter: Et stykke stoff, en tegning eller et mønster kan inngå i en utstilling, senere bli del av et relasjonelt prosjekt, og så komme tilbake til atelieret i en ny form. Jeg trives i denne vekslingen mellom verkstedet, kunstinstitusjonen og samfunnet omkring. De siste årene har jeg særlig arbeidet med farge og håndmaling på bevegelige tekstiler. Veien dit gikk blant annet gjennom Luftballett, der jeg malte på Dacron-seilduk til hangglidere i arbeider knyttet til høydevindkraft. Etter hvert ble motsetningen mellom prosjektenes spørsmål om bærekraft og mine egne akrylbaserte bindemidler på polyester vanskelig å overse. Jeg begynte derfor å undersøke eldre materialkunnskap, blant annet gjennom Arbeiderbevegelsens arkiv og historiske faner. Denne undersøkelsen førte videre til Kalamkari i India: en omfattende tekstiltradisjon basert på blant annet plantefarger, beisemidler, melk, vann og sol, og på kunnskap utviklet og overført gjennom generasjoner. Her blir spørsmål om materiale samtidig spørsmål om arbeid, økonomi og kunnskap. Hva skjer når slike kunnskapssystemer mister sitt økonomiske grunnlag? Og hva kan en framtidig tekstilproduksjon ha å lære av dem? Parallelt utvikler jeg, sammen med energidirektør Kristin Guldbrandsen Frøysa ved Universitetet i Bergen, prosjektet Nye strukturer for sterkt redusert forbruk. Samarbeidet går tilbake til 2016 og undersøker et enkelt, men vanskelig utgangspunkt: En reell klimaomstilling handler ikke bare om hvordan energi produseres, men også om hvor mye ressurser de mest forbrukende samfunnene bruker. Dette gjør det nødvendig for meg å arbeide internasjonalt på andre måter enn bare gjennom utstillinger og kunstinstitusjoner. Perspektiver fra steder der ressursforbruket allerede er langt lavere enn i Norge, er relevante både for klimaarbeidet og for hvordan vi forestiller oss framtidige samfunn. Samtidig må jeg passe på at samarbeid ikke bare skal hente kunnskap og materiale inn i mitt eget kunstnerskap. Her kommer jeg nå til å bygge videre på vekselvirkningen mellom atelierarbeidet og den relasjonelle delen av praksisen. Gjennom samarbeidet med Jaiveer Sharma støtter jeg utviklingen av hans initiativ The International Cooperative Society. Arbeidet undersøker hvordan langsiktige forbindelser mellom blant andre kunstnere, håndverkere, bønder og andre yrkesgrupper kan bygges mellom Norge og India, og etter hvert videre. Min rolle tar utgangspunkt i de ressursene jeg faktisk har tilgang til: et kunstnerskap, norske institusjoner og nettverk, og erfaring med å utvikle langsiktige samarbeidsprosjekter. Kunsthåndverkets organisasjonshistorie gir et viktig utgangspunkt i denne sammenhengen. Fra William Morris og Arts and Crafts-bevegelsen, og forbindelsene derfra til utviklingen av sosialistiske idealer som har vært med på å forme store deler av samfunnet slik vi kjenner det, følger spørsmål som igjen er aktuelle – nå i en global sammenheng: Hvem lager tingene vi omgir oss med, av hvilke materialer, under hvilke arbeidsforhold og innenfor hvilke økonomiske strukturer? I Norge møter denne historien tradisjoner for kooperasjon, folkebevegelser og organisert arbeidsliv. For meg åpner dette et større rom for kunstnerrollen enn det som finnes innenfor kunstfeltet alene. Det er i dette terrenget jeg ønsker å stake ut kursen videre.