Marianne Broch

Jeg søker et uttrykk som bærer spor av både natur og menneske – der motstand, stillhet og levd liv får tre frem i form. Arbeidene vokser frem i dialog med treet – med dets motstand, minner og lagrede visdom. Røtter og stammer som har stått i århundrer, langsomt formet av vær og tid, bærer spor som speiler mennesket. Det harde og det skjøre, det utholdende og det såre – alt finnes i materialet, som i oss. Jeg arbeider ute, med direkte fysisk kontakt med treet. Skaveprosessen er langsom og lyttende – en fysisk dialog med materialet. Lag for lag skaver jeg vekk det ytre, og en form trer frem. Ikke som et svar, men som en erkjennelse. Verkene rommer ikke forklaringer. De er stille vitner, åpninger – invitasjoner til å sanse, til å huske det vi kanskje har glemt: at vi har røtter. At vi bærer tid i kroppen. At styrke og sårbarhet kan være det samme.