Laila Baadstø

– Alle organisasjonene i Norges Kunstnerråd ble innkalt til et møte om den nye kunstnermeldingen som var ventet, og det ble et rabaldermøte! Mange synes det var både frekt og uforståelig å komme med kravene om økt bruk, vederlag for bruk og garantert minsteinntekt til alle yrkesaktive, sier Laila Baadstø. Det var Baadstø og Mona Prytz som stilte på dette møtet, for Norske Brukskunstnere.

I dette møtet ble medlemmene i Norsk Brukskunstnere blant annet orientert om innholdet to kunstnermeldinger fra staten, og kunsthåndverkernes plass i disse. Møtet førte til at flere kunsthåndverkere så betydningen av å bli med i kunstneraksjonen – både for å gi aksjonens felles krav større tyngde, og for å markere kunsthåndverkerne som en egen faggruppe med særegne krav overfor departementet.

– Ingen av oss hadde erfaring med å møte myndighetene, og vi var kjempenervøse. Men vi ble tatt veldig godt imot av ekspedisjonssjefen, Johs. Aanderaa. I departementet hadde de ingen opplysninger om oss. De hadde bare noen gamle, gulnede papirer om at tekstilkunstnerne hadde det dårlig økonomisk. Aanderaa nærmest ba om at vi måtte komme med våre krav, forteller Laila Baadstø.

Yngvild Fagerheim – med Laila Baadstø som vara – var NKs representant i samarbeidskomiteen, som bestod av representanter fra alle kunstnerorganisasjonene i kunstneraksjonen. I komiteen kom man til enighet om de ulike faggruppenes krav og behov i forkant av møter med departementet.

Norske Brukskunstnere leverte senhøsten 1974 et omfattende notat som redegjorde for kunsthåndverkerne som yrkesgruppe, deres utdanning, kunstneriske praksiser, yrkes- og næringsgrunnlag, tilgang på stipendordninger og generelt utfordrende arbeidsforhold. Notatet var basert på en spørreundersøkelse blant medlemmene og inneholdt også organisasjonens krav til myndighetene. Det var Anne Marie Vadum, Laila Baadstø og Mona Prytz som stod bak notatet. Vedlegget ble trykket som et vedlegg til stortingsmelding nr. 41 Kunstnerne og samfunnet, som kom i januar 1976.

Inspirert og oppildnet av kunstneraksjonen som startet i 1974, ville kunsthåndverkerne tydeliggjøre sin identitet som frie, skapende kunstnere. Fagorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere ble etablert i 1. april 1975, gjennom en uravstemning blant medlemmene i foreningen Norske Brukskunstnere.

NK fikk forhandlingsrett med staten i 1977/78. Høsten 1977 sendte NK inn krav til staten, knyttet til bl.a. honorarsatser, utstillingsvederlag, stipender, utsmykking av offentlige bygg og innkjøp av kunsthåndverk til offentlig bruk.

Etter flere år med konflikt meldte NK seg ut av paraplyorganisasjonen Landsforbundet Norsk Brukskunst, for å oppnå full selvstendighet som organisasjon. Dette var et ledd i profesjonaliseringen av kunsthåndverket, med nyskapende siktemål heller enn fokus på brukskunst og industri.