Milepæler fra NK

Maja og Trompeten var et kunstnerkollektiv med kunsthåndverkere og billedkunstnere, som holdt hus i Krambugata i Trondheim. Kollektivet ble viktig for videre fagpolitisk kamp, og desentraliseringen av NK.

Mange medlemmer engasjerte seg sterkt i Kunstneraksjon–74, en stor fagpolitisk aksjon for å bedre kunstnernes arbeids- og levekår, med tilslutning av 21 kunstnerorganisasjoner. Norske Kunsthåndverkere ble – som nyetablert organisasjon – en aktiv part i aksjonen og oppnådde forhandlingsrett med staten. NK deltok i forhandlingene om bl.a. garantiinntekten og utstillingsvederlaget mot slutten av 70-tallet.

– Alle organisasjonene i Norges Kunstnerråd ble innkalt til et møte om den nye kunstnermeldingen som var ventet, og det ble et rabaldermøte! Mange synes det var både frekt og uforståelig å komme med kravene om økt bruk, vederlag for bruk og garantert minsteinntekt til alle yrkesaktive, sier Laila Baadstø. Det var Baadstø og Mona Prytz som stilte på dette møtet, for Norske Brukskunstnere.

I dette møtet ble medlemmene i Norsk Brukskunstnere blant annet orientert om innholdet to kunstnermeldinger fra staten, og kunsthåndverkernes plass i disse. Møtet førte til at flere kunsthåndverkere så betydningen av å bli med i kunstneraksjonen – både for å gi aksjonens felles krav større tyngde, og for å markere kunsthåndverkerne som en egen faggruppe med særegne krav overfor departementet.

– Ingen av oss hadde erfaring med å møte myndighetene, og vi var kjempenervøse. Men vi ble tatt veldig godt imot av ekspedisjonssjefen, Johs. Aanderaa. I departementet hadde de ingen opplysninger om oss. De hadde bare noen gamle, gulnede papirer om at tekstilkunstnerne hadde det dårlig økonomisk. Aanderaa nærmest ba om at vi måtte komme med våre krav, forteller Laila Baadstø.

Yngvild Fagerheim, med Laila Baadstø som vara, var NKs representanter i samarbeidskomiteen, som bestod av representanter fra alle kunstnerorganisasjonene i kunstneraksjonen. I komiteen kom man til enighet om de ulike faggruppenes krav og behov i forkant av møter med departementet.

Norske Brukskunstnere leverte senhøsten 1974 et omfattende notat som redegjorde for kunsthåndverkerne som yrkesgruppe, deres utdanning, kunstneriske praksiser, yrkes- og næringsgrunnlag, tilgang på stipendordninger og generelt utfordrende arbeidsforhold. Notatet var basert på en spørreundersøkelse blant medlemmene og inneholdt også organisasjonens krav til myndighetene. Det var Anne Marie Vadum, Laila Baadstø og Mona Prytz som stod bak notatet. Vedlegget ble trykket som et vedlegg til stortingsmelding nr. 41 Kunstnerne og samfunnet, som kom i januar 1976.

– Sommeren 1975 greide vi å samle kunsthåndverkere fra hele landet for første gang, til et seminar i Asker. Vi var sammen i to-tre dager og snakket om hvordan vi kunne bygge en organisasjon i fellesskap, som dekket hele landet. Det var et veldig inspirerende seminar, forteller Konrad Mehus.

Inspirert og oppildnet av kunstneraksjonen som startet i 1974, ville kunsthåndverkerne tydeliggjøre sin identitet som frie, skapende kunstnere. Fagorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere ble etablert i 1. april 1975, gjennom en uravstemning blant medlemmene i foreningen Norske Brukskunstnere.

Årsutstillingen som ble vist på Maihaugen i Lillehammer høsten 1975, var den første som kunsthåndverkerne selv arrangerte. Tidligere hadde en lignende utstilling blitt arrangert av paraplyorganisasjonen Landsforbundet Norsk Brukskunst (LNB). Utstillingen i 1975 bidro til å markere NK som en selvstendig og profesjonell kunstnerorganisasjon.

– Utredningen mente at kunsthåndverkerne kunne tjene gode penger på å endre litt på virksomheten sin, la den bli mer preget av industri. Det protesterte vi voldsomt på.

Med mottoet «Formidling fronter faget», har NK alltid kjempet for formidling av kunsthåndverk. Med støtte fra staten, etablerte NK i 1976 en egen formidlingssentral for å synliggjøre kunsthåndverk, bl.a. gjennom landsdekkende utstillinger, publikasjoner og seminarer.

Arbeidet med å inkludere kunsthåndverk i utsmykking av offentlige bygg begynte i 1977, i etterkant av kunstneraksjonen og stortingsmelding nr. 41, som slo fast at kunsthåndverk har en plass i offentlig utsmykking. Som en del av NKs arbeid for å inkludere kunsthåndverksfeltet i offentlige utsmykkinger, ble det arrangert seminarer, oppnevnt distriktsutvalg og etablert retningslinjer.

Jacob-prisen ble delt ut av Landsforeningen Norsk Brukskunst (LNB) og var en ettertraktet utmerkelse blant formgivere og brukskunstnere. Det vakte stor oppmerksomhet da Yngvild Fagerheim takket nei til prisen i 1977, på bakgrunn av at flere medlemmer i NK var i konflikt med LNB. Fagerheims avslag bidro også til at Norske Kunsthåndverkerne etter hvert trakk seg ut av foreningen LNB.

NK fikk forhandlingsrett med staten i 1977/78. Høsten 1977 sendte NK inn krav til staten, knyttet til bl.a. honorarsatser, utstillingsvederlag, stipender, utsmykking av offentlige bygg og innkjøp av kunsthåndverk til offentlig bruk.

– I 1978 ble jeg spurt om å sitte i et formidlingsutvalg som var oppnevnt av staten. Der skulle vi se på kunstformidling i Norge generelt, og hvordan museene og andre institusjoner arbeidet for å synliggjøre billedkunst og kunsthåndverk. Det var et ganske stort arbeide som offisielt het Gjørv-komiteen, og var ledet av AP-politikeren Inger Lise Gjørv.

Etter flere år med konflikt meldte NK seg ut av paraplyorganisasjonen Landsforbundet Norsk Brukskunst, for å oppnå full selvstendighet som organisasjon. Dette var et ledd i profesjonaliseringen av kunsthåndverket, med nyskapende siktemål heller enn fokus på brukskunst og industri.

Første utgave av tidsskriftet Kunsthåndverk ble utgitt i 1980. Ambisjonen var å utvikle en relevant diskurs for kunsthåndverket, vise frem samtidens kunsthåndverk og sette den i kontekst. I oppstarten ble tidsskriftet produsert av kunsthåndverkerne selv, men har lenge hatt redaktør ansatt på oppdragskontrakt.

Desentralisering og lokalforeninger over hele landet har vært en viktig faktor i NKs historie, forteller Fagerheim. Da NK Innlandet og Bildende Kunstnere Innlandet forhandlet med Hedmark fylkeskommune om etableringen av et kunstnersenter, representerte hun kunsthåndverkerne. Kunstnersenteret på Hamar – i dag Kunstbanken senter for samtidskunst – er stadig en viktig aktør på samtidskunstfeltet, med et stort fokus på kunsthåndverk.

Kunstavgiften ble opprettet i 1948 som en avgift på omsetning av billedkunst. I 1983 skrev NK et høringssvar med forslag om at kunsthåndverk skulle innlemmes i ordningen, som ikke fikk gjennomslag. Det var først i 2006 at kunsthåndverk ble del av avgiftsgrunnlaget i kunstavgiften, sammen med fotografi.

I 1985 kom Landsdelsutstillingen på statsbudsjettet for første gang. Pengene ble brukt til å gjennomføre tre utstillinger i Agder/Buskerud, Oslo/Akershus og Nord-Norge. Det var NKs ulike distriktslag som arrangerte landsdelsutstillingene.

Kunstnersenteret er i dag kjent som Nitja, og ble opprettet som en del av stimuleringen til økt bruk av – og interesse for – billedkunst og kunsthåndverk.

Det var en sentral ambisjon for NK å opprette egne gallerier for kunsthåndverk. Våren 1991 kunne galleri Format i Oslo for første gang ønske publikum velkommen til et salgs- og visningsrom for nyskapende kunsthåndverk av høyeste kvalitet, med støtte fra Kulturdepartementet.

Format opprettet en ny avdeling sentralt i Bergen senhøsten 1997, med støtte fra Bergen kommune og Kulturdepartementet. Galleriet ble skilt ut som et eget aksjeselskap i 2012, med nytt navn. KRAFT er et visningssted og kunnskapssenter for norsk og internasjonalt samtidig kunsthåndverk.

NK hadde ambisjoner om å styrke sitt internasjonale arbeid og fikk fra 2003 støtte fra Kulturdepartementet for arbeid med utenlandsformidling. Støtten muliggjorde av NK kunne intensivere arbeidet med internasjonale utstillinger og utveksling. Denne delen av virksomheten ble i 2012 skilt ut som et eget aksjeselskap, gjennom Norwegian Crafts.

Landsdelsutstillingen endret navn til Temautstillingen i 2011, og med navneendringen kom også en ny retning for utstillingskonseptet. Temautstillingen er en kuratert gruppeutstilling som – med få unntak – blir arrangert årlig, på ulike visningsrom over hele landet.

Utenlandsformidlingen i NK ble i 2012 skilt ut i et eget eget aksjeselskap. Norwegian Crafts ble etablert for å styrke internasjonalt samarbeid på kunsthåndverksfeltet, blant annet gjennom utveksling, besøksprogram, utstillinger, residens- og støtteordninger og publikasjoner.