Lærdommer for NK om kunst i Arktis

I juni deltok Norske Kunsthåndverkere på konferansen Arctic Arts Summit (AAS) i Ubmeje i svensk Sápmi – eller Umeå som byen heter på svensk. Konferansen arrangeres annethvert år, og samler kunstnere, formidlere, forskere, politikere, byråkrater og andre fagfolk i arktiske land og urfolksnasjoner som jobber med kunst. Siden første utgave i Harstad i 2018 har AAS blitt en svært viktig arena for å spre kunnskap og bidra til samarbeid på tvers av grenser i nord. Den ledes av norsk-samiske Maria Utsi, som først tok initiativ til konferansen.

Politisk rådgiver Cato Fossum og styreleder Putte H. Dal representerte NK på årets utgave, som gikk over tre dager og samlet over 700 deltakere. Dal er full av lovord om hva arrangørene har fått til.

– Å delta her har vært både øyeåpnende og inspirerende. Dette er første gang vi deltar, og Arctic Arts Summit tar opp og belyser mange viktige problemstillinger som det er viktig at NK som organisasjon har bevissthet om. Jeg er takknemlig for kunstnerskapene og diskusjonene vi har fått ta del i, sier hun.

På tvers av grenser

Konferansen har et omfattende fagprogram med foredrag, seminarer, verksteder, debatter, men inkluderer også en rekke konserter, forestillinger og utstillinger.

Et helt sentralt spørsmål på AAS er hvordan grenser – både geografiske og kulturelle – påvirker urfolks kunstneriske utfoldelse, og hvordan kunnskap og samarbeid kan bygge ned barrierer som særlig rammer dem. For eksempel er Sápmi delt mellom fire nasjonalstater, som er utfordrende for kunstnere med nomadisk praksis, men også for utstillinger, kunstneropphold og finansiering.

Løfter vi blikket og inkluderer hele Arktis, er avstandene enorme. Russlands invasjon av Ukraina, USAs krav på Grønland og andre spenninger i internasjonal politikk gjør samarbeid og forflytning enda mer krevende.

Mange urfolkskunstnere opplever også et press til å måtte forklare seg og sin kunstform, fordi deres metoder og tilnærming ikke nødvendigvis passer inn i vestlig kunstforståelse og rammeverk. Arctic Arts Summit har gitt mange eksempler på dette, forteller styreleder Putte H. Dal.

– Dette er noe vi har diskutert i NK tidligere, fordi vi har urfolk som medlemmer og fordi duodji ofte forenkles til å bety «samisk kunsthåndverk». Etter denne konferansen forstår jeg på en annen måte at duodji og annen urfolkskunst ofte opererer på egne premisser og at det kan skape utfordringer, utdyper hun.

Bidro til programmet

NKs datterorganisasjon Norwegian Crafts har i flere år jobbet målrettet med internasjonalisering av duodji, gjennom ulike samarbeid med urfolkskunstnere og organisasjoner fra flere geografier. De har deltatt på Arctic Arts Summit tidligere, og var representert i Umeå/Ubmeje med direktør Hege Henriksen samt prosjektleder Tonje Kjellevold og rådgiver Marte Yung Mee Hansen.

Til programmet bidro de med et eget verksted om oppfølging av sin publikasjon Duodji Reader (publisert i samarbeid med det samiske universitet Sámi allaskuvla), og et arrangement i samarbeid med det danske Statens Kunstfond og det nordiske kunsthåndverksnettverket NNCA hvor også NK deltok. Her var tema kunstneropphold (recidencies) på tvers av land i nord, med kunstnere og støttegivere fra Canada, Finland, Sápmi og Kalaallit Nunaat (Grønland) i en egen panelsamtale.

Under arrangementet fikk Norwegian Crafts også presentert rapporten Nordic Exchange, laget av danske Kulturens analyseinstitut på oppdrag fra Norwegian Crafts og Statens Kunstfond, for et internasjonalt publikum.

Avkolonisering – teori og praksis

At urfolk har vært og fortsatt er utsatt for kolonisering og undertrykking, setter preg på Arctic Arts Summit. Hver programbolk åpner med en anerkjennelse av at konferansen finner sted på urfolks territorium, og avkolonisering er tema for en rekke verksteder og samtaler.

Årets utgave ga plass til et stort seminar om den svenske sannhets- og forsoningsprosessen om urett mot urfolk og minoriteter, men også situasjonen på Grønland fikk mye oppmerksomhet.

I en egen programbolk diskuterte direktør Øystein Strand i Kulturdirektoratet med kolleger fra Sverige, Finland og Canada hvordan kulturfeltet kan bidra til å gjøre opp for historisk urett. Kulturrådet i Norge ønsker å satse mer på dette arbeidet, men på konferansen var det Canada som skilte seg ut, med sin tilnærming til finansiering av urfolkskunst. De har radikalt endret sin praksis og opprettet et sett av støtteordninger hvor urfolks organisasjoner får bestemme hvordan midlene skal brukes (les mer her).

– Jeg tror Canada er inne på noe med omleggingen. Ikke minst fordi de anerkjenner at det er urfolkskunstnerne som selv vet hvor skoen trykker og hva som ville hjulpet dem. Å gi råderett over pengesekken er maktspredning i praksis. Det er ikke sikkert vi i Norge skal kopiere Canada direkte, men jeg tror det er viktig at vi er åpne for alternativer til hvordan vi tilrettelegger finansiering og tilpasser søkbare midler. Både til hvordan kunst best presenteres og hvilken kunst som er aktuell, med en åpen tilnærming, uavhengig av en europeisk kunstforståelse, sier Putte H. Dal.

Ut av den hvite kuben

En situasjon som kan åpne for alternative tenkemåter, er når kunsthåndverk og annen kunst har en verdi utover utstillingen av utvalgte gjenstander i et galleri eller museum.

– Flere deltakere trakk fram at «den hvite kuben», det avgrensede utstillingsrommet med nakne vegger, er en europeisk idé som ikke passer for mange av de kunstneriske praksisene som ikke handler om resultat eller verk, men inngår i en helhet tilknyttet sted, mennesker og interaksjon. Derfor snakket mange om å skape egne arenaer for kunst utenom visningssteder og kunstmuseer, utdyper Dal.

Ønske om tilbakeføring

Et annet tema som ble tatt opp i flere programbolker, er tilbakeføring av gjenstander fra museer rundt om i verden, til opprinnelseslandet. Mange aktivister har jobbet med å få gravlagt levninger som har vært utstilt, og å hente kunst tilbake. Ikke nødvendigvis til et museum, fordi ikke alle har lett tilgang til museer eller opplever dem som relevante, og fordi gjenstandene da kan bli tatt ut av sin sammenheng.

For å få videreformidlet kunnskap om fortiden til nye generasjoner har noen lokalsamfunn valgt heller å tilbakeføre gjenstandene til skoler, slik at de kan brukes i undervisningen.

Muliggjort av støttemidler

NK fikk støtte til å delta på konferansen fra European Crafts Alliance (ECA), den europeiske medlemsorganisasjonen for kunsthåndverk, til å dekke utgifter til reise, opphold og deltakeravgift. Støtten gjorde det også mulig for NK å bidra til programmet.

Gjennom prosjektet CraftsNet, som er finansiert ved hjelp av EU-midler, har NK som medlemsorganisasjon kunnet søke om støtte til deltakelse eller egne arrangementer. Les mer om nettverksarbeid i ECA og støtteordningen her.