Fra arkivet: Laila Baadstø om kamplyst og glødende optimisme under Kunstneraksjonen
– Det er veldig mange som tror at vi ble invitert til å være med i kunstneraksjonen. Det ble vi ikke – det var noen av oss som grep muligheten, forteller Laila Baadstø. Som nyutdannet keramiker tok hun del i det fagpolitiske arbeidet for å bedre kunsthåndverkernes kår på 1970-tallet.
– Kunstneraksjonen står for meg som det viktigste i den fagpolitiske historien vår. At kunsthåndverk ble akseptert som egen kunstart var veldig viktig, og også at vi ble tatt inn i varmen av de andre kunstnerorganisasjonene med aksept og solidaritet. Dessuten fikk vi sjansen til å melde oss ut av Landsforbundet Norske Brukskunstnere (LNB), som hadde styrt oss både faglig og økonomisk.
Mannen min Terje Norsted er utdannet billedkunstner, og vi giftet oss i 1970. På den tiden satt han i styret til UKS, med Eva Lange som formann. De jobbet aktivt med fagpolitikk, og da særlig to kunstnermeldinger som kom i 1973, i tillegg til den nye som var på vei. Flere av oss kunsthåndverkere hadde ikke hørt om disse meldingene, så vi tok kontakt med smykkekunstneren Rolf Grude, som var formann for kunsthåndverkerne, og tekstilkunstneren Mona Prytz , som var sekretær i LNB. De arrangerte et åpent møte for å informere om disse kunstnermeldingene, hvor mannen min Terje holdt et innledningsforedrag om erfaringene sine.
Første møte med departementet
Under dette møtet ble keramiker Anne Marie Vedum, Mona og jeg bedt om å ta kontakt med departementet for å redegjøre om kunsthåndverkernes situasjon. Ingen av oss hadde erfaring med å møte myndighetene, og vi var kjempenervøse. Men vi ble tatt veldig godt imot av ekspedisjonssjefen Johs. Aanderaa. Han hadde jobbet som forlagssjef i Det norske samlaget og var en sjelden byråkrat. Han var jo vår motpart, men fordi han hadde jobbet tett sammen forfattere, tror jeg han forstod kunstneres situasjon på en helt annen måte enn mange andre.
I departementet hadde de ingen opplysninger om oss. De hadde bare noen gamle, gulnede papirer om at tekstilkunstnerne hadde det dårlig økonomisk. Aanderaa nærmest ba om at vi måtte komme med våre krav. Men for å få med et eget vedlegg i den nye kunstnermeldingen, hadde vi veldig dårlig tid. Vi hadde ikke noe særlig opplysninger om vår egen gruppe, så det første vi gjorde var å lage en spørreundersøkelse. Det var litt av en utfordring, men vi hadde heldigvis en veldig god venn, sosiologen Jon Øien, som tidligere hadde jobbet for billedkunstnerne. Han og Terje hjalp oss å lage spørsmålene som vi sendte ut og som vi ba om å få tilbake veldig raskt. Da svarene kom, ble vi forbauset over hvor dårlig økonomi kunsthåndverkerne hadde. Det var verre enn vi hadde trodd.
I 1973 fikk Terje og jeg vårt første barn. Da hadde vi leid en stor leilighet sentralt i Oslo, og den ble et samlingspunkt under kunstneraksjonen. Vi hadde stort kjøkken så alle kunne spise, så det sosiale ble også veldig hyggelig. Jeg var jo småbarnsmor, så det var veldig praktisk å kunne samle folk hjemme hos oss. Vi hadde også plass til overnatting for folk fra utenbys, og vi hadde en stensilmaskin som nesten ikke stod stille.
Slaget om kunstnermeldingen
I mai 1974 ble alle organisasjonene i Norges Kunstnerråd innkalt til et møte om den nye kunstnermeldingen som var ventet, og det ble et rabaldermøte! Det var mange forskjellige interesser, generasjonsmotsetninger og soloutspill. Mange synes det var både frekt og uforståelig å komme med kravene om økt bruk, vederlag for bruk og garantert minsteinntekt til alle yrkesaktive. Etter møtet var det flere frustrerte kunstnere som møttes til gravøl på restaurant Gamle Raadhus. Og der snudde stemningen fra nedtrykt, til glødende optimistisk og kamplysten – vi skjønte at slaget om å få med våre synspunkter i kunstnermeldingen ikke var tapt. Hvis vi slo oss sammen til en felles kunstneraksjon på tvers av faggruppene, kunne vi få til noe viktig, men det måtte skje raskt.
Samarbeid om å bedre kunstnernes kår
Der og da ble det utnevnt en spontan arbeidsgruppe som bestod av komponistene Arne Nordheim og Jon Persen, billedkunstnerne Irma Salo Jæger og Eva Lange, og forfatterne Martin Nag og Nils Christensen. Det ble innkalt til et felles allmannamøte for alle skapende kunstnere for å få en bred diskusjon om den kommende kunstnermeldingen. Vi var alle veldig forskjellige, men vi hadde alle samme mål – å bedre kunstnernes kår, slik at vi kunne leve av yrkene våre. Den sommeren ble det jobbet iherdig med et notat om den garanterte minsteinntekten, forhandlingsretten, samt juridiske og praktiske problemene som hadde med dette å gjøre. I den fasen utgjorde den daglige ledelsen en troika som bestod av Jon Persen, Eva Lange og «vår Mona», som hele tiden var kunsthåndverkernes ildsjel.
Tidlig den høsten ble det vedtatt at det skulle nedsettes et samarbeidsutvalg for å samordne kravene overfor staten, og dessuten en aksjonskomite som skulle være en spydspiss i demonstrasjonene og mane til kamp på allmøter. Keramikeren Yngvild Fagerheim var og er en talefør, uredd og radikal dame, og hun var akkurat det vi trengte som vår representant i samarbeidskomiteen. Yngvild bodde i Fredrikstad, og vi hadde ingen støtte til reiseutgifter, derfor møtte jeg ofte som hennes vara i komiteen. Jon Persen var formann i kunstneraksjonen, og han ble en veldig god venn av oss. Han var vel egentlig den som sparket i gang hele aksjonen og viste seg å være den fødte administrator. Måten han ledet møtene på, var utrolig. Han var svært effektiv, men samtidig full av humor. Jon var for øvrig samisk og kjent med minstelott , og det var inspirasjonen bak garantiinntektsordningen.
Svært viktig arbeid med kunstnermeldingen
Arbeidet med vedlegget til kunstnermeldingen var en stor utfordring, for vi hadde ikke noe erfaring. For oss var dette et dokument som skulle stake ut veien for år fremover, og først måtte vi rydde opp i våre egne rekker. Vi måtte definere hvem vi var, som en ikke-kommersiell kunstnergruppe med nyskapende siktemål. Og vi måtte gå opp grensene mellom billedkunst, design og husflid, og formulere det generelle ved vår yrkesgruppe – som yrkes- og næringsgrunnlag, utdanning, stipendier og støtteordninger. Når det gjaldt trepunkts-kravet om garantiinntekt, økt bruk og vederlag for bruk, måtte vi støtte oss til billedkunstnerne som hadde jobbet med dette i lang tid og hadde lange fagpolitiske tradisjoner bak seg. De var villig til å dele sine erfaringer, og Terje hjalp oss også med redigeringen av vedlegget, som vi var helt uerfarne med. Så vi har mye å takke billedkunstnerne for!
I det vedlegget måtte vi også formulere våre krav, og skrive om hvor kunsthåndverket stod den gang. Det ble det mye splid og sinne når vi måtte definere ut venner og kolleger, og misforståelser og generasjonsskifte var også årsak til konflikt. Mange syntes vi var kravstore, frekke og direkte uhøflige som kunne komme med krav. For oss som stod i førsterekken var det ubehagelig å bli angrepet verbalt, og noen ganger nesten fysisk. Og vi ble kalt ml-ere (marxist-leninister, journ. anm.). Sannheten var at det var få organiserte ml-ere i vår gruppe, men de fleste av oss som var villige til å ta denne kampen, tilhørte naturligvis venstresiden. Vi kunsthåndverkere hadde i grunnen ingen problemer med ml-erne, men det kunne gå hardt for seg i de andre organisasjonene, og i demonstrasjonene vi hadde.
Mona Prytz som kunsthåndverkernes spydspiss
Etter flere års harde diskusjoner og forberedelser, meldte Norske Kunsthåndverkere seg ut av LNB i 1978. Mange var imot at vi skulle melde oss ut av landsforbundet og heller etablere vår egen kunstnerorganisasjon, men vi som tok del i det, skjønte at kunstneraksjonen var en historisk sjanse som vi måtte gripe. Jeg husker at Jon, Mona og jeg gikk rundt etter et møte og sa «Vi er med på noe stort!».
Mona Prytz var hele tiden var vår spydspiss, og hun ble den første formannen til NK i 1975. Da fikk også NK sitt eget kontor i Basarhallene, og det kontoret markerte et viktig brudd med landsforbundet. Mona måtte i lang tid sitte og ta imot kritikk for det bruddet. Det var en påkjenning for henne, som ble direkte konfrontert. Etter et par år som formann fikk hun en jobb i utlandet, og da hadde hun på en måte gjort sin jobb. Hun hadde virkelig stått på og gjorde en kjempeinnsats.
I det første styret til NK kom det flere driftige damer – som Nina Malterud, Gro Jessen og Bente Sætrang – og etter at Mona dro, ble jeg valgt inn i der. Vi fikk forhandlingsrett med staten i 1978, og disse damene var veldig flinke forhandlere. De kunne leksa si og gjorde et meget godt inntrykk på Johs. Aanderaa. Takket være dem fikk kunsthåndverkerne flere garantiinntekter enn billedkunstnerne, prosentvis.
Yrende liv etter kunstneraksjonen
Etter 1975 var det jo utrolig aktivitet rundt omkring i landet, og verkstedsutsalg som dukket opp overalt. Det var viktig for oss med egne verkstedsutsalg. Da fikk vi selv bestemme pris og hvordan vi ville stille ut arbeidene, heller enn å stå med lua i hånden utenfor Norway Designs, som tok mange prosenter av utsalgsprisen selv. Det var også veldig aktivitet når det gjaldt NK-nytt, medlemsbladet vårt hvor alle kunne sende inn sine små og store kommentarer, med livlig diskusjon.
Jeg har tenkt litt på hva som fikk oss til å engasjere oss så voldsomt som vi gjorde – vi var jo unge og entusiastiske. Min politiske oppvåkning, som mange andres, var krigen i Vietnam, motstand mot atomvåpen, Mardøla og nei til EEC . Og all kampen i kunstneraksjonen førte mye med seg.
Bio: Laila Baadstø (født 1939 i Mosjøen) er keramiker med utdannelse fra kunsthåndverksskolene i Bergen og Oslo. Hun har hatt separatutstillinger på Kunstnerforbundet i Oslo og Festspillene i Nord-Norge, og på kunstforeninger og gallerier over hele landet. Hennes arbeider er kjøpt inn av Kunstindustrimuseene Oslo og Trondheim. Baadstø var med å drive galleriet og utsalgsstedet Kunsthåndverkerne i Kongensgate i 40 år.
Skrevet av
Maria Vallevik Borg
Publisert
Sist oppdatert
