Scheibler til Ramona Salo Myrseth og Karin Forslund
Motedesigner og tekstilkunstner Ramona Salo Myrseth og glasskunstner Karin Forslund er tildelt Scheiblers priser 2025 innen design, mote og kunsthåndverk.
Under en høytidelig seremoni i Nasjonalmuseets storsal ble motedesigner og tekstilkunstner Ramona Salo Myrseth og glasskunstner Karin Forslund tildelt en av Nordens mest prestisjefylte utmerkelser innen design og kunsthåndverk. Stiftelsen Scheiblers priser i design, mote og kunsthåndverk regnes som blant de viktigste i sitt slag i Norden, og gis til kunstnere og designere i starten av karrieren som allerede har markert seg med særegent talent og faglig tyngde. Hver av prisvinnerne mottar 250 000 kroner. Vi har tatt en prat med de to prisvinnerne.
Karin Forslund
Karin Forslunds (f. 1984) praksis utforsker ideer om håndverk, persepsjon og kunstnerisk forskning. Hennes verden og måte å forstå ting på er sirkulær. Over tid har hun innsett at dette er en legemliggjøring av prosessene knyttet til arbeidet med glass. Det handler om det flyktige, om å samle og legge lag på lag, om formbarhet og hva det innebærer, om å reagere i øyeblikket, og om begynnelser og avslutninger. Glassbasert tenkning som et språk for tverrfaglig kreativitet. For tiden er hun tilsatt som Assistant Professor på glassprogrammet ved Rhode Island School of Design. I 2023 produserte NK en film om henne i hennes verksted. Se Kunstnerbesøket hos Karin Forslund her.
Hvordan opplevde du å få beskjeden om at du er tildelt Scheiblerprisen 2025?
Det var ju helt fantastiskt roligt och lite av en chock. Tanken hade egentligen inte slagit mig, så när det först ringde i telefonen från ett okänt nummer tänkte jag: «Jaha, det är väl ännu en telefonförsäljare».
Hva betyr denne prisen for deg personlig og for utviklingen av ditt kunstnerskap?
Det här priset betyder otroligt mycket, eftersom det ju är ett anerkännande av att andra finner värde i och berörs av det man har skapat. För utvecklingen av mitt konstnärskap ger det mig en större trygghet i vardagen, tillsammans med en rent ekonomisk möjlighet att ta större risker och kanske utveckla nya verk utanför ramarna för vad som tidigare har varit möjligt för mig.
Jag vill också lyfta fram hur otroligt fantastiskt och viktigt det är att det finns aktörer i samhället som värdesätter, prioriterar och investerar i kulturens utveckling. Det gör en enorm skillnad – inte bara för individuella konstnärer, utan också för kulturlandskapet omkring oss alla, i det samhälle vi tillsammans skapar.
Hvordan vil du selv beskrive kjernen i din praksis – og hva er det som driver deg i arbeidet med glass? Og hva er det ved glass som gjør det til et så rikt materiale å utforske, både teknisk og konseptuelt?
– Det som började som ett rent intresse för att lära sig hantverket, dess traditioner och tekniker, utvecklades senare till ett mer ifrågasättande förhållningssätt till materialet, hantverket och traditionerna. Vad är det egentligen som definierar glas som material? Kan det vara något annat? Vad är hantverk egentligen? Kan det vara något annat än det jag trodde att det var? Går det att hedra och bevara traditionerna och den rika historien, samtidigt som man försöker dra dem i en ny riktning?
Detta utvecklades sedan vidare till tankar om materialets konceptuella kvaliteter och hur man kan använda glas som ett konstnärligt material genom att utgå från glasets fenomenologiska egenskaper – såsom transparens, reflektion, ljusbrytning, optik, skörhet och hårdhet, för att bara nämna några – för att utveckla projekt av en mer teoretisk natur, där materialet som objekt inte står i fokus utan snarare fungerar som en katalysator. Det är detta som driver mig – en nyfikenhet inför nya upptäckter och svar. Upptäckterna är många och svaren få. Några definitiva svar tror jag aldrig att jag kommer att få. Men sökandet efter dem är den stora drivkraften.
Prisen vektlegger praksiser som er i dialog med sin samtid. Hvordan opplever du at ditt arbeid speiler eller reagerer på vår tid?
– Det är väldigt svårt att och se sig själv utifrån och svara på hur mitt konstnärskap reflekterar samtiden och på vilka sätt mitt arbete speglar och reagerar på vår tid. Jag finner, personligen, att jag aldrig kan finna den röda tråden för hur något hänger ihop, förrän jag tittar tillbaka på något över längre tid. Så jag fokuserar på att följa min inre kompass och de skapande-frågor jag har, det som driver mig, och tänker att det att jag lever nu, och skapar, är en bild av samtiden. Vad det betyder, det tror jag att någon som ser utifrån skulle kunna ge en bättre bild av.
Hva ser du mest frem til å utforske videre nå som du får denne anerkjennelsen og støtten?
– Jag ser fram emot att kunna fortsätta med mina pågående projekt, liksom de som hittills bara funnits som små frön till idéer som jag tidigare inte haft möjlighet att påbörja, med en positiv tillförsikt inför framtiden. En stor del av att vara konstnär handlar för mig om att hitta ett sätt att kunna befinna sig i ovisshet, medan man experimenterar, söker sig fram och hoppas att det finns något värt mödan på andra sidan.
Rent praktiskt är jag just nu väldigt intresserad av elektronmikroskopi och av att studera glas, hur transparens är fysiskt strukturerad på den allra mest mikroskopiska nivån. Dessutom planerar jag att resa till The Rakow Research Library vid Corning Museum of Glass, som är ett av de mest omfattande glasbiblioteken i världen. Vad det leder till ska bli spännande att se.
Ramona Salo Myrseth
Ramona Salo (f. 1991) sine arbeider er forankret i samisk kultur, der tanker om tid, tilknytning til naturen og urfolksfilosofier fungerer som verktøy for å navigere i ulike landskap. Hennes praksis fokuserer på tekstilarbeid i kontakt med kropp og landskap og forteller historier på tvers av tid og rom. Hennes praksis bærer et perspektiv der urfolk betraktes som et verdensfolk, og gjennom sitt arbeid formidler hun dette på en global og inkluderende måte. I 2019 ble Salo inkludert på magasinet D2 sin liste «30 under 30 Lederstjerner». Fra april 2025 er hun tilsatt i stipendiatstilling i kunstnerisk utviklingsarbeid ved avdeling Design, på Kunsthøgskolen i Oslo.
Hvordan opplevde du å få beskjeden om at du er tildelt Scheiblerprisen 2025?
– Det var veldig uforventet, men helt utrolig å få en slik beskjed. Det kom som en veldig positiv overraskelse. Vanligvis søker man på ting og venter på svar, men dette er jo noe jeg ikke hadde forutsett før telefonen kom.
Hva betyr denne prisen for deg personlig og for utviklingen av ditt kunstnerskap?
– Det er en stor anerkjennelse, og det betyr mye å bli sett. Denne prisen synliggjør jo mitt arbeid, og det er veldig motiverende og betydningsfullt. Det føles som om arbeidet mitt som motedesigner har betydning utenfor meg selv, selv om jeg har valgt å fokusere praksisen min på noe annet enn kommersialitet. Det viser at man kan formidle mye gjennom klær.
Hvordan vil du selv beskrive kjernen i din praksis – og hva er det som driver deg i arbeidet ditt?
– Klær som historieforteller er kjernen i min praksis. Og tekstilet. Lidenskapen for mote, klær, kunst og kreativitet driver meg. Samtidig ønsker jeg å se en mer bevisst motebransje, der alle tar mer ansvar og forplikter seg mer til det som lages. Jeg prøver å formidle noe om det gjennom arbeidet mitt, og jeg prøver å bidra til en litt annen måte å forvalte mote på.
Juryen trekker frem hvordan du jobber i skjæringspunktet mellom tekstilkunst, motedesign, performance og duodji. Hvordan opplever du at disse uttrykkene beriker hverandre?
– De bidrar alle til ulike lag i historiefortellingen. Klær er en så viktig del av våre liv, og vi formidler så mye, bevisst og ubevisst, gjennom klærne vi bruker. Taktilitet, håndverk og kvalitet påvirker hvor mye oppmerksomhet og verdi vi gir klærne våre. Duodji sier også mye om både den som har laget det, den som bærer det, og samfunnet, kulturen og materialet som lever i håndverket. Performance kroppsliggjør tekstilet og klærne, og tilfører nye dimensjoner i historiefortellingen. Sammen blir det mye kraft i det. Det er vanskelig for meg å visualisere et flatt plagg. Bevegelse er en del av formidlingen. Relasjonen til landskap er også viktig i min praksis, og jeg ser på tekstilet i direkte dialog med landskapet. Alle disse dimensjonene møtes og utgjør en helhet.
Prisen vektlegger praksiser som er i dialog med sin samtid. Hvordan opplever du at ditt arbeid speiler eller reagerer på vår tid?
– Min praksis som motedesigner baserer seg veldig på å være en motvekt til moteindustrien slik den er nå – jeg ønsker å forvalte tiden på en annerledes måte, kanskje mer forankret i urfolksperspektiver. Og se på tiden som sirkulær, fremfor lineær. Jeg anser mote som en fantastisk plattform for å formidle historier, og jeg inspireres når mote kan være kunst og historiefortelling på kroppen. Klær og tekstil bærer minner, og jeg ønsker å fortelle historier på tvers av tid og sted. Samtidig som mitt arbeid er i direkte relasjon til landskapet, spiser jo den kommersielle moteindustrien opp land og forvalter våre ressurser på en lite bærekraftig måte. Det er viktig for meg å bruke plattformen min til å si noe om det også, da dette er tiden vi lever i. Jordas naturressurser har vi bare på lånt tid.
Hva ser du mest frem til å utforske videre nå som du får denne anerkjennelsen og støtten?
– For et halvt år siden startet jeg som stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid på avdeling Design på Kunsthøgskolen i Oslo. I tillegg jobber jeg med «Den samiske halvtimen», som er mitt livsprosjekt. Denne anerkjennelsen og støtten vil helt klart bidra positivt videre i arbeidet mitt, og muliggjøre ting jeg har sett for meg. Jeg er så utrolig takknemlig, og det er veldig motiverende å få en slik anerkjennelse.
Om Scheiblerprisene
Prisene har blitt delt ut siden 1994 – én pris innen design, og én pris innen kunsthåndverk. Fra og med 2022 spesifiseres ikke kategori, men de to er likeverdige vinnere av Stiftelsen Scheiblers pris i design, mote og kunsthåndverk.
Prisene deles ut i samarbeid med Nasjonalmuseet, og prisvinnerne innstilles av en jury på tre erfarne kuratorer fra museet. Juryen består av seniorkurator Denise Hagströmer (juryleder), seniorkurator Knut Astrup Bull og kurator Hanne Eide.
Prisene, som deles ut i Nasjonalmuseet i november hvert år, har følgende kriterier:
- Prisene skal stimulere utøvere som er i begynnelsen av sin karriere til videre faglig utvikling.
- Prisvinneren skal være virksom i Norge, eller norsk statsborger som har sitt virke i utlandet.
- Prisvinnerens praksis bør være i dialog med sin samtid og gi resonans innen design-, kunsthåndverks- eller motefeltet.
- Mottakeren av prisen skal være fremragende innenfor, eller på tvers av disse disiplinene.
Skrevet av

Kristin Klette
Publisert
Sist oppdatert
Kategorier
Nyheter


