Fra arkivet: En ny måte å se ting på med Ingjerd Hanevold

Hvordan synes du at kunsthåndverksfeltet har utviklet seg etter etableringen av NK?

– Det har skjedd en veldig stor utvikling. Feltet, som gjerne jobbet med utgangspunkt i forholdet til kroppen og de nære omgivelser, handler nå i større grad om betraktninger rundt kunstteoretiske sammenhenger. Kunsthåndverket har blitt en del av samtidskunstfeltet. Det har brakt oss ut av hjemmet, inn i kunstinstitusjonene, og ut i verden. Dette skiftet representerer en berikelse for fagmiljøet, som både har fått mer anerkjennelse og et større spillerom. Samtidig lurer jeg på om vi også har mistet noe på veien? Jeg savner mer oppmerksomhet rundt dagliglivets bruksgjenstander. Ikke bare som estetiske objekter, men som personlige uttrykk på kunstens premisser, heller enn markedets premisser.

Det har også vært en internasjonalisering, særlig innen smykker. Smykkekunst har en utrolig fordel, da det ofte så små objekter at du lett kan ta dem med deg i håndbagasjen og være med på utstilling i utlandet. Smykkefeltet fikk en oppblomstring av å være i dialog med kunstnere og smykkekunstnere i andre land.

Når ble du med i styret til NK?

– På bakgrunn av mitt politiske engasjement på skolen, ble jeg egentlig huket inn til NK ganske umiddelbart. NK hadde lokaler ved St. Olavs plass da, og hadde akkurat fått inn en datamaskin som de ikke visste hvordan de skulle bruke. Den stod vel stille i et år før den ble brukt. Jeg var medlem av styregruppen en stund og ble valgt til styreleder i 1989.

Mitt fokus ble litt annerledes enn det de tidligere styrelederne hadde jobbet med. Vi fant ut at formidling, det å bringe kunsthåndverk ut i samfunnet – det var vi ikke så gode på. Så vi jobbet med å profesjonalisere formidlingen, og det var begynnelsen på galleri Format. NK trengte også et mer profesjonelt drevet kontor. Et kontor som ikke var kunstnerdrevet, men kunstnerstyrt, og det er veldig forskjell. Vi fikk redaktør, daglig leder og formidlingsleder, med selvstendige, definerte arbeidsoppgaver innen områder som vi mente at det var viktig å utvikle. Dermed fikk kunstnerne konsentrere seg om det som var viktig, nettopp å lage kunst og være kunstnere. Samtidig gav man også opp en maktposisjon, men sett i ettertid tenker jeg at kunstnerne fortsatt bidro med å levere kunnskapen om faget, de slapp bare å beskrive den selv. For det å artikulere kunsten i ord er også et eget fag.

Jeg var med å opprette BRUDD og var også med i Gabels gate. Så jeg har vært med på mange kunstnerdrevne verksstedsutsalg. Nettopp derfor ser jeg hvor mye tid og engasjement det krever. Det var også morsomt å observere hvordan salget varierte i forhold til hvem som satt i butikken. Noen solgte veldig mye, andre ikke noen ting. Det var et veldig tydelig mønster! Jeg husker en av kunsthåndverkerne – hun elsket å prate med folk og solgte så bra! Men så var det en annen som bare satt på bakrommet og drev med selvangivelsen, og ikke solgte noe som helst. Så formidling er absolutt noe annet enn å sitte med egen kunst i verkstedet.

Organisasjonen GRID fikk mye innflytelse i prosessen med å utvikle NK og satsningen på formidling. Jeg kjente til dem fordi flere som jobbet der, opprinnelig var smykkekunstnere. Jeg synes det var interessant å gå ut og få hjelp på den måten. Det var et reelt brudd i tankegangen på den tiden, og vi fikk mye tyn også. Særlig fordi vi begynte å kanalisere søknadene om midler i en ny retning. Garantiinntekts-midlene hadde jo stått bom stille siden opprettelsen – den ordningen var så i miskreditt hos departementet og politikerne. Derfor begynte vi å undersøke hvilke andre muligheter som fantes, for å gjøre det lettere for oss å fungere som kunstnere ute i samfunnet. Og der fikk vi veldig gehør – endelig kom det en ny måte å se ting på! Vi fikk støtte fra Kulturrådet og var i direkte forhandlinger med departementet om støtte til formidlingsinitiativer. Jeg vil si at dette var nytt.

Store ambisjoner for galleri Format

Format ble opprettet med brask og bram sammen med Norgesinformasjons-senteret på Vestbanen i Oslo, som var et stort senter for informasjon om Norge. Tanken var at man kunne se spor av norsk identitet i det norske kunsthåndverket, så vi ville bygge videre på det. Vi hadde store ambisjoner for Format og tenkte at galleriet skulle etableres med satellitter rundt i Norge og utlandet – neste gang Berlin, neste gang New York! Vårt argument overfor myndighetene var at vi som kunstnere måtte klare å få til et salg som gjorde at vi kunne konsentrere oss om kunsten. Det var en annen retning enn de som jobbet for garantiinntekt på 70-tallet. Vi la mer vekt på synlighet og det å kunne stå på egne ben for å komme ut i samfunnet, og bli kjøpt inn.

RAM galleri ble også etablert i kjølvannet av disse ideene. Galleriet var et samarbeid mellom NK, FFF (Forbundet Frie Fotografer), NTK (Norske Tekstilkunstnere) og det som i dag heter KORO. Målet om å drive med mer profesjonell utstillingsvirksomhet var tett knyttet til galleriets første lokaler. Dette var et enkelt, rent rom, svært velegnet til utstillinger. Hos Format derimot, lå fokuset på opplevelsen av å komme inn og se en presentasjon av alt fra kopper og kar, side om side med store veggtekstiler. Så når du først begynner et sted, utkrystalliserer det seg stadig nye retninger og behov som kan bygges videre på. Når jeg gikk ut av skolen var det jo ingen verkstedsutsalg for eksempel, og det var en dyd av nødvendighet å etablere noe hvor man kunne vise tingene sine. Og så utviklet formidlingen seg videre.

Fokus på dialog med politikerne

Et år hadde vi åpning av Årsutstillingen på Kunstindustrimuseet, og da inviterte vi departementet for å komme og se utstillingen. Jeg husker at byråkratene derfra hadde pyntet seg, de var så glade for å bli invitert. Og jeg tenkte: «dette er klassisk kunstnere, at vi ikke engang har sørget for å få gehør og være på parti med de som kjemper for oss i departementene!» Det skulle jo bare mangle at vi inviterte dem. Jeg fortalte gjestene fra byråkratiet at det var garantiinntekten som gjorde at vi hadde fått et så høyt nivå på kunsthåndverket i utstillingen. Det ble de så glad for å høre! Det var jo de som skulle jo kjempe for garantiinntekten overfor finansdepartementet. Og det å komme fra kulturdepartementet og skulle forsvare kunsten i de forhandlingene, det er ikke lett.

Så jeg har vært opptatt av å forstå hele systemet. Å ha kontakt med publikum, og å bruke formidling til å komme mer ut i samfunnet. Jeg ville være i dialog med politikere – med folk som hadde ansvar – på en annen måte enn bare å stille kravene, men heller prøve å ha noe å tilby dem. Så den åpningen på Kunstindustrimuseet husker jeg veldig godt. Hvordan utstillingen og det å bli invitert, gjorde inntrykk på de som jobbet i departementet, som tidligere aldri fikk noe takk. Og det må jo kjempes, for all del. Men hvis myndighetene skal spille på lag med oss, må de også oppleve at kunsten betyr noe i samfunnet – at den betyr noe for folk.

Bio: Ingjerd Hanevold (f. 1955, Asker) er utdannet smykkekunstner ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (1976–1981) og State University of New York fra (1981–1982). Hanevold har stilt ut arbeidene sine internasjonalt og nasjonalt. Hun har vært professor ved Högskolan för Design och Konsthandverk i Gøteborg, og ved Kunsthøgskolen i Oslo fra 1998. Hanevold var styreleder for Norske Kunsthåndverkere i perioden 1989–1992.

«Fra arkivet» er en serie intervjuer med kunsthåndverkere som har bidratt til NKs historie, og som forteller historiene bak arkivmaterialet. Les mer om arkivprosjektet her.