Fra arkivet: Eirik Bruvik om kunstnerpolitikk og NK

– Kunsthåndverk som faggruppe, den jevne mann er ikke helt klar over kategorien. De vet hva dikt er, de vet hva musikk er, men kunsthåndverk kommer ikke frem på den måten. Selv om vi har kunsthåndverkere som opererer aktivt internasjonalt, er det ukjent i befolkningen, forteller Eirik Bruvik. Han er den styrelederen i NKs historie som har sittet lengst ved roret, med totalt 16 år i styret. – Og det tror jeg vi har undervurdert betydningen av i politisk sammenheng, fortsetter Bruvik. – Men samtidig har NK hatt et veldig bra renomme i kulturforvaltningen i Norge, som en redelig organisasjon det er lett å snakke med.

Hvordan opplevde du klimaet i kunsthåndverksmiljøet da du var ferdig utdannet i 1976? Da var NK nylig opprettet, og det var mye aktivitet. Det var også mye aktivitet på kunsthåndverkskolen, med bevisstgjøring av fagene. De faste lærerne som jobbet på SHKS (Statens håndverks- og kunstindustriskole) kalte den konsekvent for tegneskolen. Det var tegneferdighetene som lå til grunn for virksomheten, og det er helt forandret nå. Det springer helt tilbake til skolens opprinnelse: det var jo militærskole hvor offiserene skulle lære seg å tegne strategier for slag. Sånn sett var kunsthåndverkskolen i Bergen rikere i forhold til håndverksfagene; de hadde ikke den tradisjonen som bandt dem.

Hva fikk deg til å bli aktiv i NK Innlandet? Det var helt naturlig. Vi hadde felles interesser og måtte være samlet for å kunne møte politikere. På den tiden var etableringen av kunstnersentrene veldig viktig, og det gjaldt i alle fylker. Jeg var med å etablere kunstnersenteret i Oppland. Vi bodde spredt i Innlandet, men vi møttes. Vi jobbet med prosjekter og utstillinger, så vi kjørte på kryss og tvers i hele fylket. Og etableringen av kunstnersentrene gjorde at man hadde helt konkrete mål å jobbe etter.

Formidling var viktig, og også utsmykkingssystemer. Å få kommuner til å bevilge penger til utsmykking, og ikke bare det, men at de skulle forstå hva en utsmykking var. Vi ønsket for eksempel at hver kommune hadde vedtak om utsmykking av nye bygg. Tidligere kjøpte man inn enkeltverk og monterte det, men i dag har kunstnerne regi på en hel utsmykning. Sånn sett har utsmykkingsordningen med kunst i offentlig rom skapt et nytt kunstfag. Tanken opprinnelig var at de som lagde bilder, keramikk og lignende kunne bruke sin kompetanse og få flere muligheter for arbeid.

Garantiinntekten under press

Da du var styreleder forhandlet dere blant annet om garantiinntekten og samarbeidet med sosiologen Jon Øien? – Ja, Jon Øien samarbeidet vi veldig mye med, vi brukte ham som konsulent. Som forsker kunne han bidra med fakta i forhandlinger. Vi forhandlet om garantiinntekten, som kom under press på slutten. Det var en ordning som byråkratiet i Kulturdepartementet ikke var veldig glad i, men i den lå det en trygghet over tid. Og det som var viktig med GI, var at det var en framforhandlet ordning. Dersom de midlene ble frigitt til andre fristipender, så ville de være i fare for å bli redusert som følge av statsbudsjettet. Det var vel det Jon også påpekte, at man satte de midlene i spill.

Innad i kunstnerorganisasjonene var det nok forskjellige tanker om GI. Det var jo garantiinntekt for andre kunstnergrupper også, og de var ikke så ivrige på å beholde det. Komponister og forfattere har for eksempel større vederlagsinntekter. De lager et verk, og så kan det verket reproduseres eller gjenskapes flere ganger. Den type vederlag eller inntekter har ikke kunsthåndverkere og billedkunstnere. Og der kom utstillingsvederlaget inn, at man skal ha et vederlag for offentlig visning av et verk. Det var nytt. Noen synes kanskje det hørtes litt rart ut, at man har en utstilling der man gjerne skal selge arbeidene, og samtidig ha et vederlag for å vise dem frem. Men det er jo for å kompensere de forskjellige systemene som ligger i de ulike kunstnergruppene.

Strid blant kunstnerorganisasjonene

Du har jo to organismer i NK, formidlingen og fagpolitikken. Det kunne være vanskelig å forstå og håndtere for enkeltmedlemmer. Mye av det politiske kunne vært organisert mer i samarbeid med andre, at man hadde en kunstnerpolitisk enhet som omfattet mange flere organisasjoner. Jobbet du for å få til det? Ja, vi hadde jo Norges Kunstnerråd, som gikk dukken etter intern splid. Og den striden gikk på sånne ting som vederlagsordninger. Det var særlig komponistene som ikke så seg tjent med å være i rådet, og da falt det fra hverandre. Det var over 20 organisasjoner som var tilknyttet, men de klarte ikke å meisle ut noe felles politikk. Det var en svakhet, for hvis du skal få til ting politisk, så må du lage større enheter. Politikerne ønsker at prioriteringene gjøres innenfor feltet og legges frem, men når vi hadde møter kom en representant for hver organisasjon og diskuterte, og så ved neste møte sendte de noen andre som ikke visste hva den forrige sa. Man fikk ikke noe kontinuitet.

Styreleder med lang fartstid

Du var styreleder i mange år, ingen har sittet så lenge hverken før eller etter? Nei, absolutt ikke. Fire år som styremedlem og tolv år som styreleder. Totalt 16 år, en tredjedel av NKs historie. Det var ikke sånn at jeg hadde planlagt det, og jeg sa hele tiden at den første oppgaven min som styreleder var å finne min etterkommer. Men hver gang vi klarte å få inn nestleder, så var det en betingelse at de ikke ville bli leder. Det var derfor du ble? Ja. Jeg kunne jo trekke meg, men det var morsomt og. Til slutt oppdaget vi Lise Stang Lund, som gjorde en veldig god jobb i Kunstnernes Informasjonskontor, som vi etablerte. Da fikk vi henne inn i styret.

Kulturpolitikk for nybegynnere

Kulturområdet er en nybegynner-arena for politikerne. Kunstnerne vil gjerne ha en som har peiling på kulturpolitikk, men det som teller for en politiker, er å være flink på Stortinget. Og det er ikke kulturpolitikk folket roper etter. De er avhengig av kulturen, men de tenker ikke på det i politisk sammenheng. Jeg gjorde et poeng av det etter tsunamien i Thailand. Da tydde man til kulturen med dikt og sanger i radioen, for å mestre situasjonen. Og da er man avhengig av at kulturen er tilgjengelig.

Jeg har vært et organisasjonsmenneske. Da jeg startet som leder i NK var jeg opptatt av å få politisk virksomhet til å fungere, og det var også viktig for meg at NK skulle være en god arbeidsgiver. Etterhvert ble det også viktig å skape en mer effektiv organisasjon. Det var sikkert ti personer i styret den gangen, så noe av det siste jeg gjorde var å foreslå at styret skulle bestå av fem personer. Det var for å være mer effektive, for egentlig var styremøtene det mest slitsomme. Det var lange styremøter? De varte lenge, ja. Var det mye uenighet? Neida. Men det var livlig, og det å komme frem til et vedtak tok lang tid. Likevel tror jeg at jeg ledet møtene bra. Man kunne jo blande inn litt humor. Jeg husker en gang folk var veldig slitne. På slutten sa jeg ut i lufta: «Vet dere hvorfor aldershjemmene legges ved sjøen?» Da ble det helt stille. «Det er for at de gamle skal få ro».

Bio: Eirik Bruvik (f. 1951) er tekstilkunstner med utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1973–1976). Han har hatt flere separatutstillinger på blant annet Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, i tillegg til en rekke gruppeutstillinger i inn- og utland.

«Fra arkivet» er en serie intervjuer med kunsthåndverkere som har bidratt til NKs historie, og som forteller historiene bak arkivmaterialet. Les mer om arkivprosjektet her.