Fra arkivet: Krukker og keramiske bomber med Yngvild Fagerheim

– Jeg gikk ut fra kunsthåndverksskolen i Bergen i 1967. Jeg begynte egentlig på interiørarkitekt, men fikk bytte til keramikk. Og det er litt viktig at jeg ble keramiker, for hadde jeg vært interiørarkitekt, hadde jeg kommet ut av skolen på en helt annen måte, og vært en annen del av Landsforbundet Norsk Brukskunst (LNB) enn vi som kom ut som brukskunstnere. Den gangen hadde vi ikke mulighet til å ta hovedfag i Bergen – da måtte vi reise til Oslo. Men jeg dro til Trondheim i stedet, for Osloskolen i keramikk var ikke særlig oppegående den gangen. Det var greie nok lærere, men vi vitset litt med at i Oslo lærte de ikke å ta i leira engang. De satt bare og malte akvareller av pene krukker, og det ville ikke vi. Så vi var fire rabulister som dro til Trondheim for å se om vi kunne starte et eller annet sammen, for å kanskje greie oss bedre. Det var jo ikke direkte økonomisk fabelaktig.

Det som for meg står som en oppvåkning i forhold til fagpolitikk, var at vi i Bergen hadde en brukskunstforening som var en underavdeling av LNB. Før jeg dro nordover tenkte jeg at jeg fikk gå på et av møtene deres, for dette var foreningen som jeg skulle støtte meg på. Jeg husker at det var en forsamling av nesten bare menn, og noen få kunsthåndverkere. Langt uti møtet merket jeg at jeg hadde reist meg opp og spurte dem – til min store forbauselse, for jeg var ikke den som tok ordet den gangen – om de hadde noen planer for hvordan de skulle skaffe oss mer stipend. Jeg husker alle hodene som snudde seg og stirret på meg. Det kom ikke en lyd, ingenting. De forstod nesten ikke hva jeg spurte om. Akkurat det øyeblikket der, da hele den forsamlingen som jeg tenkte at forstod min situasjon, så på meg og lurte på hva slags opprør dette var. Det var veldig skjellsettende for meg.

På bar bakke

Hvordan så utsiktene ut på den tiden, som nyutdannet før kunstneraksjonen?
–Det var noen få stipender, men vi var organisert sånn at interiørarkitekter, designere og alle skulle søke på samme stipend. Da vi kom til Trondheim lagde vi en liten butikk og verksteder i en bakgård, som vi kalte Maja og Trompeten. Det som var viktig med den tiden for meg, var at det også var billedkunstnere med i Maja og Trompeten. Jeg så veldig godt hvordan de – som heller ikke hadde gode kår – hadde helt andre ordninger enn vi. Og jeg synes at vi jobbet på akkurat samme måte, med samme prinsippene, like skapende og på akkurat like bar bakke. Jeg kunne jo selvfølgelig dreiet skåler resten av mitt liv og kanskje fått en dårlig lønning, men det var jo ikke det vi var utdannet for. Det gjorde at jeg tidlig forstod at vi måtte inn i de samme ordningene som billedkunstnerne hadde.

Da det tok slutt for oss i Trondheim flyttet vi til Fredrikstad og brukskunstorganisasjonen og atelierfellesskapet PLUS. Til å begynne med ville vi ikke dit, men etter hvert så skjønte vi at vi måtte. Vi greide oss ikke lenger.
Hva innebar det å bli en del av PLUS, fikk dere lønn?
– Nei, absolutt ingenting. Men de skaffet Terje Westfoss og meg et gammelt uthus, og så laget vi et verksted der.
Hvor lenge var dere tilknyttet PLUS?
– Vi var tilknyttet frem til 1975/76, da vi laget vårt eget verkstedsutsalg. Og det var nesten slutten på PLUS. Jeg satt jo i Kunstneraksjonen og var med på å nesten velte LNB. Da kunne jeg ikke sitte på helt vanvittige forhold selv. Jeg måtte prøve å dra inn det som var bra for kunstnerne, og ikke finne meg i hva som helst.

Nye ideer om bedre levekår for kunstnere

Hva var din vei inn til Kunstneraksjonen?
– Grunnen til at vi fikk fart på oss og kom med i Kunstneraksjonen, var tekstilkunstneren Mona Prytz. Hun jobbet også som sekretær i LNB og var medlem i UKS. Mona visste at jeg hadde jobbet mye med fagpolitikk i Trondheim, og for mange var fagpolitikk ganske fjernt. LNB bestod liksom bare av forretningsmenn som hadde alt sitt på det tørre. Vi andre måtte prøve å få litt penger ut av dem av og til. Så Mona kunne informere oss om hva som foregikk både i UKS og administrasjonen til LNB. Og da vi kom på lag med de andre organisasjonene i aksjonen, så vi hvordan de hadde organisert seg. Jeg husker at vi hadde et stort møte med Rune Brynestad fra Norske Billedkunstnerne. Det var han og Olav Starheim, som senere ble min ektemann, som startet opprøret i UKS. De lagde en utstilling om levekår, og det var de som satte opp disse berømmelige tre punkts-kravene, med økt bruk av kunst, vederlag for bruk og garantert minsteinntekt. I UKS ville de forbedre vilkårene for å leve som kunstner, og det var helt nytt på alle vis.

Arbeiderpartiet var i regjering, og de skulle presentere hva de ville gjøre i en kunstnermelding. Da var det viktige folk som Ebba Haslund, lederen i Den norske Forfatterforening, som sa at vi måtte komme sammen og finne ut hva vi ville. Slik at ikke staten atter en gang kom med pene ord om hva de skulle foreta seg, og vi satt der, like fattige. Det var grunnen til at Kunstneraksjonen faktisk kom. Jeg var heldig og var på stiftelsesmøtet, og det var et fantastisk møte. Jens Bjørneboe var der, han gikk på talerstolen og ba oss om å få gjort noe. Det var viktig at en person som han snakket til oss, for det var mange konservative som ikke ville at vi skulle gjøre noen ting. Når det ble snakk om å kreve noe av staten var det som om vi ble kommunister med en gang. Mange reagerte på det i LNB, de ville at vi skulle bli medlem av næringsorganisasjonen Norges Vel.

Samarbeid på tvers av feltet

Jeg representerte NK i samarbeidskomiteen til Kunstneraksjonen. Vi skulle jo ha alle kunstnerorganisasjonene på samme lag, organisasjoner som tenkte veldig forskjellig. Derfor måtte vi ha en felles komite, med en representant fra hver organisasjon. Der kom vi sammen og fant ut hva vi ville, og hva vi kunne bli enige om. Deretter gikk vi til departementet og sa at «sånn og sånn vil vi ha det». Det var veldig fint at alle kom med sine synspunkter og vi kunne diskutere ferdig, sånn at det ikke ble splittelser. Komiteen funket faktisk veldig bra. Jeg kan ikke huske at vi noen gang gikk fra hverandre i fullt slagsmål. Og vi var mye i Kulturdepartementet. Bjartmar Gjerde var minister, og det var nok heldig for oss. Han var relativt ambisiøs og hadde lyst til å profilere seg på noe, så han godtok mer enn vi hadde fryktet at han ville. Og statssekretæren Johs. Aanderaa var veldig viktig. Han hadde vært ansatt i Samlaget før, og var et kulturmenneske i bunn og grunn. Han var veldig interessert i at dette skulle gå bra.

Løsrivelsen fra LNB kom delvis ved at jeg sa nei til Jacob-prisen i 1977. Det var en forferdelig affære for mitt vedkommende. De ringte meg og sa at jeg skulle bli tildelt prisen, og det var jo fantastisk. Men vi var i fullt klammeri med LNB, og dette var en pris som skulle symbolisere deres arbeid. Så jeg skrev et brev hvor det stod at jeg dessverre ikke kunne ta imot prisen, for vi var fullstendig uenig med LNB. Det ble et rabalder! Det var jo helt uhørt egentlig, for alle ville veldig gjerne ha den Jacob-prisen. Og så var jeg så storkjefta at jeg sa nei.

Garantiinntekt som første krav

Når vi gjorde dette opprøret, var keramikeren Rolf Hansen blant de eldre som kunne si til oss at det var helt rett, for han hadde prøvd å leve av kunsten et helt liv. Og etter Kunstneraksjonen var det veldig mange eldre som ble glade, for når vi hadde greid å få alt gjennom med departementet, fikk de jo garantiinntekt. Det var jo en fantastisk ting, som vi dessverre ikke har lenger. Jeg synes det er veldig tragisk. Garantiinntekten var billedkunstnerne sitt første krav. De hadde hatt den diskusjonen lenge, og vi hang oss på. Det med at vi delte det ut til de eldste først, ble ofte misforstått totalt. Det var til de eldste, men de som var kvalifisert, som var skikkelige kunstnere. I forbindelse med kravene hadde mannen min Olav vært en runde på byen og lett opp alle gamle malere som satt rundt omkring på loftsrom og nesten ikke kunne overleve. Det var en slags myte om at hvis en kunstner bare var blitt så gammel, så hadde han sikkert tjent masse penger. Og det var jo helt motsatt. De som står i historien vår, var nesten uten penger.

Hvor kom ideen om en garantiinntekt fra?
– Ideen kom fra fiskerne som hadde minstelott og fikk kompensasjon hvis alt gikk ad undas. Så det var noe som var praktisert fra før. Mannen min Olav jobbet også lenge for at kunstnere skulle få slettet studiegjelden når de var ferdig med sin utdannelse. Den ordningen ble dessverre fjernet og erstattet av stipender som ville gå utvalgte studenter. Jeg husker at Per Kleiva en gang hadde en stor utstilling, jeg tror det var på Kunstnernes Hus, og han hadde ikke greid å betale studielånet sitt. Da han åpnet utstillingen, kom politiet og stengte den. De tok bildene og trodde at de hadde fått det dekket på den måten. Problemet var bare at politiet ikke hadde greie på å selge kunst. Sannheten var at verken vi eller billedkunstnerne kunne betale studielånene våre, og det var sånne ting som gjorde at departementet så at en garantiinntekt kanskje ikke var helt idiotisk.

Organisering som bærer frukter

Det er viktig å minne om at det vi har oppnådd, ikke er for alltid. Det så vi med garantiinntekten, hvor fort den forsvant.
Hvordan føltes det da den ble vedtatt?
– Det var fantastisk, men vi var jo rasende, for det var for få. NK utsatte å si ja til det et helt år, vi håpet at vi kunne presse staten til å komme med mer midler. Men billedkunstnerne var redd for at de skulle miste hele ordningen, og det var tross alt de som hadde funnet på hele greia, og sloss lenge for å få det. Så vi sluttet rekkene etter et år.

Det er også viktig å ta med desentraliseringen i alt dette. Det at vi har fått til å lage lokalforeninger over det ganske land, sånn at vi ikke får den følelsen vi hadde i Trondheim, at det var de tre mennene på kontoret i Oslo som vi egentlig måtte ha fatt i. Det at en kan samles og få til noe, er viktig. Jeg har vært med på å etablere Kunstbanken på Hamar for eksempel, og den synes vi jo er ganske vellykka.
Og det var et samarbeid mellom billedkunstnerne og kunsthåndverkerne?
– Ja. Mannen min Olav var billedkunstner, jeg var kunsthåndverker, og vi satt for hver vår organisasjon og forhandlet med fylket. Og i Fredrikstad jobbet jeg med en offentlig utsmykking i stort format til Teatercafeen i Trøndelag teater, så senere satte NK meg inn i det første utsmykkingsfondet vårt. Vi var med på å organisere hvordan utsmykkingsorganisasjonen som nå heter KORO skulle være – at det skal være kunstneriske komiteer når et bygg skal utsmykkes, med kunstnere som kunstfaglig kompetanse. Ellers blir det bare byråkrater i styret. Vi satte mange absolutter for at det skulle funke, og det har det faktisk gjort.

Selvsikre kunsthåndverkere

Jeg var jo i ferd med å bli hevet ut av Norske Brukskunstnere tidlig, fordi jeg «ødela norsk keramikk». Jeg lagde en bløtkake i keramikk med plastikkbrudepar på toppen, og der gikk grensen.
Det er rart å tenke på.
– Ja, det er veldig rart å tenke på. Men da vi dro til Trondheim var 1968 rett rundt hjørnet, og Europa så ganske annerledes ut da. Det var Franco-velde i Spania, i Portugal var det verre enn Franco, og Hellas var okkupert av generaler. Og det var krig i Vietnam. For mitt vedkommende var det også veldig viktig at kvinnebevegelsen kom. For NK er det kanskje noe av det viktigste, for vi har alltid vært omtrent 85 % kvinner i yrket. Jeg var med på å opprette gruppen Nyfeministene da jeg bodde i Fredrikstad. Jeg husker at det banket på døra mi en dag. Inn kom en mann fra AKP (Arbeidernes Kommunistparti) i Fredrikstad, som spurte om jeg ville være med på å lage Kvinnefronten. Jeg så på han, og så sa jeg at jeg ikke ville svare før det kom en dame og spurte. Han måtte gå igjen. Det er det latterligste, typisk AKP! Mennene bestemte, og kvinnene sprang rundt og gjorde ting. Så derfor var jeg med på å lage Nyfeministene. Det var ikke så mye politisk fundert, men det var kvinner som virkelig trengte å komme sammen og diskutere hva vi kunne gjøre.

Hvordan tenker du at feminismen påvirket NK?
– Jeg tror ikke vi hadde vært såpass selvsikre og bestemte uten feminismen. Vi hadde bestemt oss for at vi var like bra som de andre. Du har sikkert hørt den historien med Håkon Stenstadvold, rektoren på Statens håndverks- og kunstindustriskole, som ønsket alle velkommen når skolen åpnet om høsten. Han sa at det var hyggelig å se så mange flotte damer – synd bare at vi ikke kunne leve av det, men det ville bli veldig mange vakre hjem. Det var nok en veldig stor hjelp i sånne ting, vi fant ut at nå går det ikke lenger. Det var ikke nok å gifte seg med den første og beste arkitekten man så for å greie seg. Det er en viktig kobling at mange av oss var begynt å våkne på den måten. Krigen i Vietnam var forferdelig, og vi satt og var helt borgerlige. En dag hadde jeg dreiet en stor, fin krukke. Plutselig tok hendene mine strupetak på hele krukka, så hun ble helt vridd. Jeg skrev «krukker, krukker, trenger verden flere krukker?» rundt den. Så satt jeg meg ned – dette var før jul – og dreide små bomber som det stod både USA og USSR på. De hadde både rød snute og blå snute, og dem sendte jeg som julepresanger til forsvarskomiteen på Stortinget. Sånn begynte det, for mitt vedkommende. Men jeg har alltid fortsatt å lage bruksobjekter som krukker, for jeg elsker å lage krukker. Det er noe av det mest meningsfulle vi kan lage.

Bio: Yngvild Fagerheim (født 1942 i Dale i Sunnfjord) er en norsk keramiker, utdannet ved Bergen kunsthåndverkskole. Hun var blant de første norske keramikerne som brøt med bruksaspektet og heller leverte en rekke teknisk og kunstnerisk dyktige arbeider, ofte med klar politisk tendens. Hun har hatt en rekke utstillinger og utsmykkingsoppdrag, og er innkjøpt av museer i Norge og utlandet. Fagerheim mottok NKs ærespris i 1999.

Les mer på Store norske leksikon og Wikipedia.