Fra arkivet: Nina Malterud forteller om voldsom energi

– Utdannelsen min på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) var preget av to retninger som ikke fant helt sammen. Den ene var et gammelt brukskunstideal, med vakre hverdagsvarer som mål. Da skulle man bearbeide en ide gjennom skisser, akvareller og teknisk tegning, før man gikk til dreieskiven eller støpebenken for å se om det lot seg gjennomføre. Den andre metoden var å gå rett til leira og skisse derfra. Vi hadde to lærere, Arne Åse på verkstedet og Ingeborg von Hanno på tegning og ide. De var som ild og vann. Vi studentene måtte forholde oss til begge, men var mest på verkstedet med leira. Det var lite samtidskunst i utdannelsen, jeg hadde ikke hørt om Jackson Pollock engang.

I 1975 fikk jeg eget verksted og ble også spurt om å sitte i NKs styre fra 1976. Dette var en tid for å komme sammen, og det var voldsom energi. Det var ikke snakk om møtetretthet, vi elsket møter og bygget opp organisasjonskompetanse på kort tid. I forkant av kunstneraksjonen og etableringen av NK, hadde flere kunsthåndverkere lenge vært frustrert over brukskunstmodellen, som eksempelvis lå til grunn for organisasjonen PLUS i Fredrikstad. Der skulle flere som egentlig ønsket å være frie kunsthåndverkere, drive åpent verksted med kommersiell småproduksjon av utvalgte produkter.

I Norske Brukskunstnere, som skiftet navn til Norske Kunsthåndverkere i 1975, var det 257 medlemmer i 1974. Av disse var 241 kunsthåndverkere, og så var det fire fargekonsulenter og tolv interiørdesignere. Landsforbundet Norsk Brukskunst var en ideell overbygning, med organisasjoner som medlemmer. Det var gjennom Landsforbundet at Norske Brukskunstnere, og senere NK, fikk penger til formidling og utstillinger fra Kulturdepartementet. Det var mye bråk mellom NK og Landsforbundet, som handlet om å få råderett over de offentlige pengene som Landsforbundet forvaltet til kunsthåndverk. Det fikk vi i 1978, etter tre år.

Frie kunsthåndverkere som ville noe nytt

På denne tiden kom dette med kunstnerstyrt formidling opp, og Landsforbundet var ikke på noen måte kunstnerstyrt. Vi oppfattet dem som velmenende onkler som mente for mye om hva vi burde gjøre, og som temmelig hovedstads- og øvre middelklasseorienterte. Blant kunsthåndverkerne ble det noe strid i den nye foreningen NK om forholdet til Landsforbundet, kanskje særlig på bakgrunn av hvilke fordeler man synes man hadde fått via forbundet. Noen syntes også de økonomiske kravene fra kunstneraksjonen ble for mye, spesielt garantiinntekten. Men styret bestod av folk som ville noe nytt, og uroen bremset ikke styrearbeidet.

Vi hadde vært en opprørsk generasjon på skolen, så vi var trent i selvorganisering – det lå i tiden. Dette var også tiden for AKP-ml (Arbeidernes Kommunistparti og marxist-leninistene), som ønsket innflytelse i organisasjoner og aksjoner. Særlig i Forfatterforeningen var det ganske tøffe folk. Flere der var uttalt radikale, og ville knytte kunstneraksjonen opp til andre politiske saker i tiden. Det var en brennhet problemstilling – litt som det er nå også. Både Yngvild Fagerheim og Laila Baadstø satt i disse komiteene i kunstneraksjonen og gjorde en strålende jobb. Det var antakelig de første tverrfaglige, organiserte kunstnermøtene i nyere tid, og de var veldig viktige.

Utover 70-tallet bearbeidet vi kravene fra kunstneraksjonen videre og brukte den nye forhandlingsposisjonen med staten. Da Aker verksted på Aker Brygge skulle rives i 1983, stod Norsk Kunstnerråd i spissen for en stor tverrfaglig kunstmønstring i de enorme, tømte lokalene, og det ble fantastisk. I et hjørne var det stands med Oversetterforeningen, og rundt neste hjørnet var det jazzkonsert. Alle kunstnergruppene var representert. NK hang blant annet opp svære tekstiler, og det var skikkelig sus over det. Du kunne komme og gå hele døgnet og drikke øl. Antagelig hadde noen sagt at nå får det være nok med paroler og dokumenter – nå får vi vise kunsten!

Stor energi i arbeidet med et nytt tidsskrift

Tidsskriftet var min idé, men klimaet var sånn at det nesten var tilfeldig hvor en ide slo ned. Vi var opprørt over hvor lite kritikk det var i aviser, til tross for at det var mye mer enn det er nå. Hvis ingen skriver om oss får vi gjøre det selv, tenkte vi. Redaksjonen var en slags tenketank og så godt som selvoppnevnt. Vi drev det langt med å jobbe og leve sammen, personlig vennskap og samarbeid gikk hånd i hånd. Når jeg ser tilbake på det nå, var det sikkert mange utenfor den kretsen som var irritert på den rollen vi tok. Vi brukte bilder av egne arbeider, som jo er diskutabelt. Så vi var amatører på mange måter, men det var stor energi.

Vi skjønte at tidsskriftet måtte ut av Oslo og fikk satt ut produksjon av ett nummer til fagmiljøet i Trondheim, og ett i Bergen. Vi planla temanumre også, som stofftrykk, og da tok stofftrykkerne seg av utgaven. Så det ble desentralisert på ulike måter, og redaksjonen var elastisk ut og inn for hvert nummer.

Vår måte å se ting på ble hamret inn i alle ledertekstene i tidsskriftet. Vi prøvde å få fram alternative kunstneriske referanserammer, og vi var opptatt av at det ikke skulle trekkes opp et forhold til billedkunst i hvert nummer. Vi tok inn arkeologi, folkekunst, etnologi, etnografi, håndverk og historiske forbilder. Jeg tror man kan se tydelig at vi prøvde å lage en litt annen kunstverden, med andre impulser. Vi var opptatt av kunstnerens egen stemme, et mantra som rimelig nok falmet etter hvert som det ble redaktører med andre bakgrunner. Når man jobber så intenst, tar energien slutt, og man kan ikke kjøre om igjen på samme bølge. Etter hvert inntrådte det en profesjonalisering, med ansatt redaktør og redaksjonsråd.

Yrende liv med verksteder, utstillinger og utsalgssteder

Det ble mulig for relativt unge folk å få stipend – stipender som ikke har vært nok til å leve av, men som likevel fungerer som en bekreftelse eller aksept. Og på 70- og 80-tallet spesielt, ble det opprettet mange kunstnerstyrte verkstedutsalg rundt i landet. Verkstedutsalgene var intense faglige fellesskap – inntil folk ble uvenner eller lei av ulønnet arbeid, og fikk nok. Det var rom som ikke var større enn 15 kvm omtrent, som var fulle av fine ting og eksperimentelle utstillinger.

Vi var en hel gjeng med kunsthåndverkere som fikk verksted på Frysja omtrent samtidig: Ulla Brantenberg og Karen Klim, Beth Wyller, Lisbet Dæhlin, Bente Sætrang, Ellen Grieg, Elisabeth von Krogh, meg selv og mange flere. Det var ikke rift om å få tak i disse verkstedene, det var jo færre kunstnere enn nå, og mange trodde det var veldig langt fra byen. Verkstedene på Frysja ble også et miljø med mye energi, med festing og vennskap – og etter hvert også splittelser, som er en typisk mekanisme. Men det var en kjempetid. Vi løp ut og inn og hjalp hverandre med praktiske ting, og tok initiativ til nye formidlingstiltak, som utstillinger og julesalg.

Kunsthåndverkere på by’n

I 1983 hadde vi – 21 kunsthåndverkere fra Frysja – en utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo. Da hadde det lenge vært press fra kommunen om å åpne verkstedene slik at folk kunne komme inn og se. Men det var det jo ingen av oss som ville, vi ville ha arbeidsro. Dermed spurte vi Kunstindustrimuseet om vi kunne få ha en utstilling der i stedet. «Frysja på by’n», kalte vi den, og det var en flott utstilling med en oppsiktsvekkende montering. Det gikk rykter om den i lange tider etterpå, og det var kø nedover gata på åpningen. At vi bare kunne spørre og fikk ja fra museet, var ren flaks.

For mange av oss har NK vært selve holdepunktet, rett og slett limet. Mitt eget kunstneriske arbeid, som jeg senere fikk separatutstilling på KODE til og St. Olavs orden for, hadde ikke forekommet uten NK. Jeg kom ut fra SHKS sammen med mange begavede folk som har holdt på siden, og mye av vårt arbeid hadde ikke hatt en plass dersom brukskunstretningen hadde fortsatt. Den økonomiske situasjonen har også blitt bedre, selv om det ble flere som deler stipendene. Og mange av formidlingstiltakene vi har i dag, hadde ikke sett dagens lys uten profesjonaliseringen av faget på 70-tallet. Det ble skapt et rom der.

Bio: Nina Malterud (1951) er utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), og har jobbet med keramikk siden 1975. Malterud har vært fagpolitisk aktiv hele sin karriere. Hun var rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen i perioden 2002–2010, og professor ved samme sted fra 1994. Hennes arbeider er kjøpt inn av blant annet Nasjonalmuseet, KODE og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. Se Malteruds kunsterprofil her.